Nå setter vi kursen nordover

Mot Ensenada og Playa Saldamando. Foran oss ligger mil etter mil med ørkenlandskap og en helt for jævlig busstur på 24 timer. Vi startet veldig bra med å bestille bussbilletter utelukkende på spansk. Vi skyndta oss i siste liten ombord og var egentlig ganske lettet over å ha kommet oss med i tide. Etter noen timers kjøring begynte det å sige ei durabelig kloakklukt framover i bussen. Etter å ha konfrontert guttan fant æ ut både han "Gass Gaus (John Tan)" og Martin hadde rent mel i posen, men det var fortsatt gode grunner til å ringe bakern. Det var nemlig noe muffins på gang. Lukten ble bare værre å værre og man trengte ikke være Sherlock Holmes for å forstå at det var dassen som var luktkilden. Med pledd foran ansiktet i paramiltærsk geriljastil flyktet jeg til noen ledige plasser lengre fremme. De neste 3 - 4 timene ble tilbragt med frokosten (karamelpudding) i halsen. Da klarte nemlig endelig bussjaføren å rette på den kjemiske tilstanden bak i bussen.

Ellers hadde vi en fin busstur. Bedrev tiden med å se på filmer dubbet til spansk å smålese litt i tidenes bok av James Rollins. Soving ble det heller dårlig med. Den mexicanske hæren er nemlig skikkelig på krigsstien for tiden. Hver gang jeg drev inn i drømmeland var fikk jeg beskjed av cammokledde soldater om at det var "inspection!". Forøvrig kan man rapportere at millitæret bruker ag3 på vakt i sine vkp'er.

Vi ankom Ensenada i tretiden neste dag. Fikk lastet opp med Corona som vi trodde skulle holde for de 3 neste dagene. Der tok vi kraftig feil!. Fikk Prayet en taxi som vistnok skulle ta oss til Playa Saldamando for 15 dlls. Alerede her var prisen for god til å være sann. Sjaføren luktet det svidd av alerede før vi var begynt å kjøre. Han hadde like liten peiling på hvor Playa Saldamando var som vi hadde. Så han stoppet like greit mitt i et lyskryss for å spørre en kollega. Da vi endelig var framme ved vår destinasjon var prisen steget til 35 dlls, siden vi ikke hadde vekslepenger tok sa han det var helt ok med 40 dlls. Var nok litt naiv som ikke satte foten ned der, men det er en lærepenge vi tar med oss til neste gang.

På campingplassen hadde vi fått tildelt en bitteliten campingvogn. Martin og jeg endte opp med å dele en seng, og John Tan fikk spisebordet. Vi hadde fått en veldig sentralplass på campingen. Vår campingvogn lå nemlig på en ås ett stykke over alle andre. Her hilste vi på alle som kjørte inn og ut av området.

Bål skulle vi ha hver kveld. Så vi samlet inn ved til den store gullmedaljen. Bålet ble skikkelig snadder, men det var noe vesentlig som manglet. GRILLMAT. Selv om jeg ordnet pinnebrød første kvelden fant vi ut at noe måtte gjøres. I tillegg begynte beholdningen med Corona å minke med faretruende hastighet. Det fantes bare en løsning på problemet. POLFERD!

dagen etter lastet vi opp med vann før vi bega oss ut på vandring. Vi hadde det egentlig svært så gøy der vi gikk å sang og pratet langs motoveien. Billistene fløytet på oss i ett sett, noe vi var helt overbevist om var for å hilse. Litt over tre km senere kom vi fram til en bensinstasjon som dugde til vårt formål. Noe vi altid gjør når vi kommer inn i en butikk er å sjekke ølprisene, noe som brakte fram øredøvende jubel. Corona til 3 Kroner stykke! Vi fant også ketshup, pølser og ost. Ikveld skulle vi feire vel overstådd norsk nasjonaldag.

Campingplassen var i seg selv ikke så veldig flott. Vi bodde i en rønne av en campingvogn, men bestemte oss for å gjøre det beste ut av det. Billig var det i allefall med 13 dlls natten. I havet patruljerte det flokker av delfiner hele tiden og jordekorn regjerte på land. I tillegg hadde vi en liten mus boende på hyppige besøk som fortærte både John Tan's brød og noen av Martin's pølser. Vi hadde også en koselig katt luskende rundt dørene.

Vi var tydeligvis veldig godt likt blant de som drev plassen. Han forerte oss gratis ved, 2 sixpacker med øl og tilbydde oss sigarer som vi pent takket nei til. Alt i alt storkoste vi oss i tre dager.

Nå har backpacker skoene først oss trygt fram til San Diego, og turen går nok videre til Los Angeles i morgenen. Foreløpig ingen planer, men nedtellingen til hjemreisen fortsetter.

Skal hilse fra resten av gjengen og si Vel overstådt 17. Mai 2008. Hipp Hipp Hurra.